1967

Om det skulle være noen spørsmål om jeg noen gang greier å bestemme meg for hva jeg vil gjøre, la meg avklare: nei, jeg gjør stort sett ikke det. Men nå har jeg bestemt meg på nytt - for siste gang, forhåpentligvis - og fra september blir jeg Esmod-elev. Hurra!, Gratulerer!, og så videre. Det er alltid noe jeg har vært bestemt på at jeg vil gjøre, men aldri helt vært sikkert på om jeg kan eller bør. De to sistnevnte er foreløpig ikke bekreftet heller, men nå har fornuften tatt en vending og bestemt at jeg absolutt bør gjøre noe jeg har lyst til. Fornuft og følelser. Hvis de for en gangs skyld samarbeider, er det vel for dumt å ikke lytte?

Så mens jeg venter på 1. september og skolestart, må jeg få tiden til å gå. Det er noen år siden jeg lagde snømann-byggesett på symaskinen til mor (lag en snømann, fyll med bomullsvatt, kludre til armene og legg heller ved en pinne man kan tre gjennom hullene. Julegave!), så det er på tide å friske opp gamle uvaner. Derfor har jeg vært oppe på loftet og rotet i gamle mønstre, og tror du ikke jeg fant en pose med mormors gamle fra 1967. "Ung Dame"-mønstre til strandklær og akkurat det jeg ikke visste at jeg lette etter. 

Veldig Mad Men, veldig passende og (forhåpentligvis) veldig lettvint. I venten på egen symaskin skal jeg beslaglegge mors på syrommet, og sy meg noen lekre strandklær (som forhåpentligvis er alt for store) i størrelse 40. Jeg satser på at jeg ikke trenger å bruke pinner til ermer, men det vet man jo aldri.