For selv om vi nå møter den mørkeste og tristeste tiden for de fleste, er det for meg som om noe som har gnaget lenge har sluppet tak. Og det er ikke bare et plaster som vil falle av etter en stund - tror jeg - men en forandring som jeg har hatt veldig godt av. Og jeg har ventet lenge på å tørre, tatt noen omveier og blindveier til og med, likevel endte jeg opp der jeg sa jeg ville ende opp da alle jentene i klassen sa det samme; Jeg skal bli klesdesigner! Det er både litt trist og litt fint å tenke på at alles teite 12åringers drøm er blitt min vei å gå. Trist fordi det kan se ut som jeg har stått på stedet hvil i ti år, fint fordi jeg vet at jeg har prøvd andre ting og funnet det lite givende. Jus (SCHMOKK! Her er fem millioner sider du helst skal lese tre ganger før eksamen om et år) og Nord-Amerikastudier (Hæ? Hva er det? -Alle) lærte meg mye - iallefall førstnevnte- og jeg har all respekt i verden for dem som fullfører jusstudiet. Eller andre akademiske fag som krever iallefall litt lesing og jobbing. Økonomi også, for all del. Føler meg skamfull når jeg skal sette bolduc-bånd på byste og må regne ut hva halvparten av 34,5 er på kalkulator. Eller 22,5 for den saks skyld. Er ikke tolv ganger to tjuefire? pluss en halv til da? Hæ?
Dette er bolduc-bånd. Du skjønner ikke helt hva det er? Det tok meg noen uker også.
Og så tenker jeg noen ganger på hva andre synes om at jeg har tatt en tilsynelatende enkel vei til et yrke. Bekymrer meg over hva mine tidligere "arbeidskollegaer" i det politiske miljøet mener om verdens minst akademiske utdannelse. Som jeg med karakterer til å komme inn på jus i Oslo valgte. Tenk å kaste bort en sånn mulighet. Tenk å vie livet sitt til noe som er så overfladisk og sannsynligvis lite inntektsbringende.
Men så tenker jeg over hvor bra jeg har det på skolen. Hvor deilig det er med opprop klokken ni og ett hver dag, å reise hjem klokken fire og føle at jeg har gjort noe, ikke reddet verden kanskje, men jeg har noe håndfast som jeg i de fleste tilfeller kan se og ta på. Dette har jeg laget i dag. Til i morgen må jeg sprette opp (sannsynligvis alle sømmer) og gjøre det på nytt. Hvis jeg ikke leverer i tide, trekkes jeg i karakter. Ferdig.
Og noe lettvint vei er det absolutt ikke; jeg har aldri vært så sliten når jeg kommer hjem for å lage middag som de siste ni ukene. Men det er behagelig og morsomt slit, det er kreativt slit, og foreløpig elsker jeg det.
Så kanskje det ikke er jeg som skal styre Norge, eller kjempe for rettferdighet i Høyesterett. Kanskje må jeg nøye meg med å ha en inntekt på 200 000 resten av livet.
Men 1. avdeling har jeg tatt, så skilsmisseoppgjøret mitt skal jeg i det minste vinne.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar