En evighet senere

Tiden flyr når man har det gøy! Eller veldig mye å gjøre! Og når det mye man gjør stort sett er gøy, da går det plutselig fra november til februar uten at man tenker på at november var for tre måneder siden. 

Men nå er det vel på tide å skrive noe om dette helsikes livet, for de som fortsatt har ork til å lese om det. Føler forsåvidt at jeg har flere potensielle lesere nå - ettersom jeg faktisk aldri har tid til å treffe noen i virkeligheten lenger. Ikke engang mine nærmeste, nesten. Isåfall får de småoppgaver å utføre over middagen/rødvinsglasset. Kanskje klippe litt mønster eller stryke litt viselin. 

Samme kan det være. Sånn er det visst å gå på Esmod, får jeg høre. 

Til saken. Nå er det et nytt år, og vi har begynt på overdeler. Vi har lært oss å konstruere/sy skjørt, og ifølge lærer Linda så er jeg nå kapabel til å konstruere et hvilket som helst skjørt i hele verden. Jeg skal iallefall være kapabel til det - men jeg hadde ikke satset penger på det. Før jul leverte vi en designoppgave med mood, colour og åtte egendesignede skjørt. Så skulle vi sy et av disse skjørtene i det andre faget vårt (vi har bare to! men de favner bredt, altså), og amatør som jeg er så tegnet jeg bare skjørt jeg ikke aaaner hvordan man skal sy. Så da ble konsekvensen at jeg skulle sy et skjørt jeg ikke ante hvordan jeg skulle sy. Så læreren min og meg valgte naturligvis det aller verste. 

På tegningen så det sånn ut: 

Og i virkeligheten ble det sånn:

......

Bulkeskjørtet. Valgte naturligvis det vanskeligste stoffet å sy i. Og når skjørtet består av 20 deler pluss for, og alt skal stemme på milimeteren for at det skal bli nogenlunde fint, da kan man jo nesten like gjerne avslutte det hele. Livet, altså. Men med litt motivasjonsprat fra klassevenninner med nesten like mange skjørtdeler, to feilsydde skjørt og tre søvnløse netter senere, ble jeg ferdig og kan si meg fornøyd med tre ting:

Glidelåsen er nesten helt usynlig - 

det billige navnemerket jeg bestilte fra en side som selger navnelapper til barn med distré foreldre -

og dossieren vi skrev som en bruksanvisning til skjørtet. Min ble 18 sider lang. 

Så fikk vi karakterer, jeg gråt litt, men det gikk fort over. Det var jo tross alt et ganske dårlig sydd skjørt jeg hadde levert. 

Før vi begynte på overdeler, fikk vi en pustepause i København i fire dager. Jeg kan vel egentlig skrive om det senere (om tre måneders tid?), for jeg tar en titt oppover i tekstboksen her og det er egentlig nok nå. Er det ikke bilder som er det store på nettet nå om dagen? Jeg er off trend, som vanlig.